Tollef Mjaugedal interviewed me for Cappelen’s bookclub in Norway. Source: Cappelen’s bookclub

Det fins to måter å flykte på. György Dragomán lyktes til slutt med begge.

Av Tollef Mjaugedal

Fem år gammel lå György Dragomán hutrende på soveromsgulvet, i den kalde trekken fra et åpent vindu. Moren hadde lest høyt fra en ungarsk biografi om Roald Amundsen, og måten polarhelten øvde opp kuldetoleranse på, som barn, hadde gjort inntrykk.
– Jeg hadde til da drømt om å bli en indianerhøvding, men bestemte meg for å bli oppdagelsesreisende i stedet, sier György Dragomán.
Det skulle bli mange reiser, men først og fremst i fiksjonen. Som barn hadde Dragomán stor fantasi, og fortalte gjerne historier om skjulte verdener, hemmelige tuneller, og magiske rom til alle som ville høre på.
– Denne formen for indre flukt var viktig for meg, og jeg var overbevist om at dette alltid måtte være mulig, selv under de mest brutale omstendigheter.
Slikt blir det litteratur av, og nå har Dragománs andre kritikerroste roman Den hvite kongen funnet veien til Norge. Handlingen utspiller seg i 80-årenes nitriste Romania, men rommer likevel en mengde merkelige og magiske tildragelser, gjenfortalt av elleveåringen Djata.
– I et absurd samfunn er virkeligheten absurd, mens fantasien blir en viktig realitet. Det er dette Djata stadig erfarer gjennom boken. Djata ligner nok meg på mange vis, men er uendelig mye modigere, og overlever langt verre prøvelser enn jeg selv måtte.

Egen familieerfaring
György Dragomán vokste opp som del av den ungarske minoriteten i Romania. Faren underviste i medisin ved universitetet, men ble på midten av 80-tallet anklaget for å spre antinasjonale holdninger, og siden ”oppmuntret” til å forlate landet. Likevel tok det hele tre år å skaffe pass og nødvendige utreisetillatelser. I mellomtiden mistet begge foreldrene jobben, og det hemmelige politiet ble en konstant trussel og plage. For å overleve måtte familien selge eiendeler på loppemarked. De forlot landet i 1988.
– Disse opplevelsene har nok preget skrivingen min. Foreldrene mine behandlet meg som en voksen, og jeg fikk førstehånds kjennskap til hvordan et lukket samfunnssystem fungerer.
Dragomán ønsket å skrive en bok om frihet i et samfunn hvor frihet ikke skal være mulig.
Djata må bli voksen i et system av spill og forstillelse, som alle er underlagt, men ingen tror på. I et slikt samfunn lever man i konstant risiko. I barnas verden, midt mellom uskyld og brutalitet, finnes spenninger som avdekker dette systemets absurditet, sier forfatteren.
– Djata tar store sjanser, ganske enkelt fordi han ikke tror på spillereglene. Jeg vil at leseren skal virvles inn i Djatas ustoppelige talestrøm, og ideelt sett føle det han føler. Slik skal leseren kunne forstå at frihet er en mulighet selv under de verste omstendigheter.

Keeper under kommunismen
Ideen til romanen fikk Dragomán da han så et fjernsynsintervju med den legendariske landslagskeeperen Helmut Ducadam, som forsvant under mystiske omstendigheter etter en finale i 1986. Der reddet han fire av fem straffer, og ryktene gikk om at det var kommunistpartiets sekretær som senere hadde brukket hendene hans – av ren misunnelse. Keeperen kom med haltende forklaringer. Men en setning, som er gjengitt ordrett i romanen, bet seg fast: ”vi keepere ble rådet til ikke å kaste oss og unngå kontakt med ballen, for den samlet opp radioktiviteten i gresset”.
– Dette utsagnet var så fullkomment absurd at det ikke slapp taket i meg. Jeg kunne ikke tro at voksne mennesker kunne snakke slik, så jeg hørte det sagt med barnestemme. Det var slik jeg begynte å høre Djatas talestrøm, en slags hektisk og febrilsk fortellerstemme om en fotballtrening, som ble til ’verdensende’, romanens tredje kapittel. På bare noen få dager hadde jeg hele historien klar.

Nytt bilde av Øst-Europa
Romanen ser ut til å bli Dragomans internasjonale gjennombrudd, og vil kunne bidra til å nyansere bildet av Øst-Europas nære fortid. Temaet er fortsatt kontroversielt, noe debatten i kjølvannet av den tyske filmen Good bye Lenin var et godt eksempel på. Er det mulig å se tilbake på sosialismen med lengsel?
– For min del kjenner jeg ikke den minste nostalgi for den tiden. De som bare husker tryggheten de opplevde, har glemt prisen de betalte. Problemet bunner i at vi ikke har gjort noen god jobb i å bearbeide fortida vår. Vi har ikke gjort noen skikkelig vurdering av virkningene et totalitært regime har på samfunnet. Derfor finnes det en lengsel etter å se vår sosialistiske fortid som en entydig fortelling, fordi alt plutselig har blitt altfor komplisert. Om vi prøver å forstå fortida i hele sin kompleksitet, vil nok slike fortellinger virke mindre forlokkende.