György Dragoman: Tulipaner
The first chapter of The White King, Den hvite kongen, in Norwegian.
Om kvelden stakk jeg vekkerklokken under puten slik at bare jeg skulle høre den ringe, så mor ikke skulle våkne, men jeg var allerede våken, for jeg var så forberedt til overraskelsen. Jeg grep den forniklede lommelykten fra skrivebordet, tente den, dro vekkerklokken frem under puten, lyste på den, kvart på fem, trykket på knappen så den ikke skulle ringe, deretter tok jeg klærne jeg hadde gjort i stand kvelden før fra stolryggen og kledde fort på meg, men passet hele tiden på å være stille. Da jeg trakk på meg buksene kom jeg til å sparke borti stolen, men heldigvis veltet den ikke, dunket bare mot bordet, døren til rommet mitt åpnet jeg også forsiktig, men visste at den ikke kom til å knirke, for jeg hadde smurt hengslene med maskinolje dagen før. Jeg gikk bort til kommoden, trakk den midterste skuffen langsomt ut, tok frem den store saksen som mor pleide å klippe håret mitt med, så åpnet jeg yalelåsen til inngangsdøren og gikk veldig stille ut, løp ikke ned til den første avsatsen, først derfra styrtet jeg nedover trappen. Innen jeg kom ned foran blokka var jeg gjennomsvett, gikk mot den lille parken, for der vokste byens aller vakreste tulipaner i prydbedet ved siden av fontenen.
Da hadde vi vært uten far i over et halvt år, egentlig skulle han bare reise bort for en uke, til havet, til et forskningssenter, hasteoppdrag, da han tok avskjed med meg, sa han at han var virkelig lei seg for at han ikke kunne ta meg med, senhøstes var havet nemlig et uforglemmelig syn, mye villere enn om sommeren, med mektige, gule bølgekast, hvite skumtopper så langt øyet kunne se, men han lovet å ta meg med og vise meg det etter at han kom hjem, kunne ikke fatte at jeg allerede var ti år gammel og ennå ikke hadde sett havet, samme det, vi skulle ta igjen både det og alt det andre, det hastet ikke med noe, det ville bli mer enn nok tid til alt, for vi hadde livet foran oss, det var et av fars yndlingsmunnhell, jeg forsto ikke riktig hva det betydde, siden han ikke kom hjem, tenkte ofte på det også, avskjeden husket jeg også ofte, sist jeg så ham, fars kolleger kom for å hente ham i en grå lastebil, jeg var akkurat kommet hjem fra skolen da de dro, om vi ikke hadde fått fri i den siste timen, naturfag, hadde jeg ikke engang truffet dem, de steg akkurat inn i lastebilen da jeg kom frem, skyndte seg veldig, fars kolleger ville ikke engang la ham snakke med meg, men far sa strengt at de ikke skulle oppføre seg slik, de hadde jo også barn, visste hvordan det var, fem minutter fra eller til spilte ingen rolle, og da trakk en av kollegene hans, en høy, hvithåret mann, på skuldrene og sa at han ikke hadde noe imot det, fem minutter fra eller til spilte virkelig ingen rolle, så da kom far bort til meg, stanset foran meg, men hverken klappet eller klemte meg, bare holdt jakken sammen med begge hendene foran seg og forklarte denne havsaken slik at de trengte ham -snarest mulig ved det forskningsinstituttet, der skulle han bli en uke, kanskje litt lenger hvis situasjonen var svært alvorlig, inntil han fikk orden på sakene, og så fortalte han litt til om havet, men så kom den høye, gråhårede kollegaen bort til oss, la hånden på fars skulder og sa, kom nå, herr doktor, det er gått fem minutter, nå må vi dra, ellers kommer vi for sent til flyet, da bøyde far seg, kysset meg på pannen, men omfavnet meg ikke, og sa at jeg skulle ta vare på mor, være snill gutt, for nå var jeg mannen i huset, så jeg fikk oppføre meg pent, og jeg sa, jada, jeg skal være snill, og at han skulle ta vare på seg selv, og da så kollegaen hans på meg og sa, ta det rolig, lille venn, vi skal ta vare på herr doktoren, blunket og åpnet sidedøren til lastebilen og hjalp ham å sette seg inn, imens satte sjåføren motoren i gang, og idet døren smalt igjen etter far, kjørte de avsted, jeg tok ranselen, snudde meg og gikk mot trappeoppgangen, for jeg hadde skaffet en ny forward til knappefotballaget mitt, og jeg ville prøve om det gled like godt på voksduk som på papp, jeg ble ikke stående, vinket ikke heller, og jeg så ikke etter lastebilen, ventet ikke på at den skulle forsvinne bortest i gaten. Jeg husker fars ansikt tydelig, det var ubarbert, han luktet røyk, virket veldig-veldig trett, smilet var liksom litt skjevt, jeg tenkte mye på det, men jeg tror ikke han visste på forhånd at han ikke kunne komme hjem, etter en uke fikk vi bare et brev fra ham, han skrev at situasjonen var langt alvorligere enn de hadde regnet med, av statssikkerhetsmessige årsaker kunne han dessverre ikke skrive noe mer detaljert, men han måtte bli der en stund til, hvis alt gikk bra, ville han kanskje få et par dagers ferie om to uker, men foreløpig trengte de ham hele tiden. Siden skrev han noen brev til, omtrent hver tredje-fjerde uke, og skrev hver gang at han skulle komme hjem, men så kunne han ikke komme til jul heller, og nyttårsaften ventet vi også forgjeves på ham, og så ble det april, og det kom ingen brev lenger, og jeg begynte å tro at far egentlig hadde flyktet til utlandet, akkurat som faren til Egon, en av mine klassekamerater, som svømte over Donau og kom seg til Jugoslavia, og derfra til Vesten, men siden hørte de ikke noe fra ham, så de visste ikke engang om han var i live.
Jeg gikk bak blokkene, for jeg ville ikke støte på noen, ønsket ikke at hvem som helst skulle spørre hvor jeg var på vei så tidlig om morgenen. Ved fontenen var det heldigvis ingen, så jeg klatret over lenken, inn på blomsterbedet, til tulipanene, tok frem den store saksen og begynte å klippe av blomstene, stilkene helt nederst ved bakken, en gang hadde bestemoren min sagt at jo lenger nede man skjærer tulipanstilkene, desto lenger varer de, det beste var å skjære av alt med blader og det hele, først ville jeg bare skjære av tjuefem stilker, men da jeg kom til femten eller noe sånt, mistet jeg tellingen, så jeg bare skar den ene etter den andre, både jakken og buksen min ble gjennomvåte, det brydde jeg meg ikke om, tenkte på far, at han også sannsynligvis gjorde det samme hvert år, det var nok slik han skar tulipanene hver vår, mor hadde fortalt meg veldig mange ganger at far ba om hennes hånd med tulipaner, han beilet til henne med tulipanbuketter, og bryllupsdagen deres feiret han alltid med tulipaner, hver syttende april overrasket han henne med enorme buketter, om morgenen, når hun var våken, ventet alltid blomstene på kjøkkenbordet, og jeg visste at det nå var nøyaktig deres femtende bryllupsdag, og jeg ville at mor skulle få en større bukett enn noensinne.
Jeg skar så mange tulipaner at jeg ikke klarte å holde dem ordentlig, da jeg prøvde å holde blomstene inntil meg, gled buketten ut av hendene mine, da la jeg tulipanene ved siden av meg på bakken, rystet duggen av saksen og fortsatte å klippe den ene stilken etter den andre mens jeg tenkte på far, på at han også sikkert hadde klippet blomstene med den samme saksen, jeg så på hendene mine, prøvde å forestille meg fars hender, men forgjeves, for jeg så bare mine egne tynne, hvite hender i saksens slitte metallhåndtak, og da ropte med ett en gammel mann til meg at jeg skulle se til å komme meg vekk, hvordan kunne jeg innbilde meg at jeg bare kunne klippe blomstene uten videre, jeg skulle bare vite at han kom til å tilkalle politiet, og da ville jeg ende på forbedringsanstalt, der jeg hørte til, jeg kikket bort på ham, heldigvis var han ikke en jeg kjente, så jeg ropte til ham at han skulle holde munn, det var ingen forbrytelse å stjele blomster, så puttet jeg saksen i lommen, plukket tulipanene opp fra bakken med begge hender, et par stykker ble liggende igjen, deretter hoppet jeg ut fra bedet på den andre siden, hørte ham rope etter meg at jeg skulle skamme meg sånn som jeg snakket, det gjorde meg ingen ting, han ville skrive opp nummeret på jakkeermet mitt, men jeg så meg ikke tilbake, for jeg visste at han ikke kunne skrive det opp, jeg hadde nemlig på meg den jakken som skolenummeret ikke var sydd på, så jeg sprang ivei hjemover, holdt blomstene med begge hender for at de ikke skulle brekke, tulipanbegrene slo mot hverandre, en og annen gang kom de borti ansiktet mitt, de brede bladene suste og bruste, de luktet som nyslått gress, bare mye sterkere.
Da jeg nådde opp til femte etasje, stanset jeg foran døren, huket meg ned og la blomstene varsomt på matten, så reiste jeg meg og åpnet inngangsdøren langsomt, trådte over blomstene, så bare sto jeg der og lyttet i den mørke forstuen. Mor var heldigvis ikke våken ennå, så jeg bar de mange tulipanene inn i kjøkkenet, la alle sammen på kjøkkenbordet, gikk inn i spiskammerset, fant frem det største agurkglasset under hyllen, fylte det med vann fra springen, satte det midt på kjøkkenbordet og puttet tulipanene oppi, de var så mange at det ikke var plass til alle i glasset, omtrent ti stykker ble til overs, dem la jeg i oppvaskkummen, deretter gikk jeg bort til bordet og prøvde å ordne buketten som best jeg kunne, men jeg fikk det ikke riktig til, på grunn av alle bladene sto tulipanene hulter til bulter, noen var for korte, andre for lange, jeg så at jeg måtte klippe til stilkene for at buketten skulle se sånn noenlunde ut, og da kom jeg på at hvis jeg tok frem den store vaskekjelen fra spiskammerset, ville samtlige blomster få plass, og da behøvde jeg kanskje ikke å klippe av stilkene, så jeg gikk bort til spiskammersdøren igjen, åpnet den, bøyde meg ned og dro frem kjelen som sto under hyllen, og det var da jeg hørte at kjøkkendøren ble åpnet, og jeg hørte også mor spørre, hvem der, er det noen her, meg fikk hun ikke øye på, for jeg var skjult bak døren til spiskammerset, men gjennom dørsprekken så jeg at hun sto der barbent i den lange, hvite nattkjolen, og jeg så ansiktet hennes idet hun fikk øye på tulipanene, hun ble helt blek, støttet den ene hånden mot dørkarmen mens hun åpnet munnen, jeg trodde hun skulle til å smile, men ansiktet hennes var snarere som om hun ville rope eller skrike, som om hun var veldig sint, eller som om noe gjorde veldig vondt, hun vred på munnen og øynene smalnet også, og jeg hørte at hun pustet veldig dypt, og deretter så hun seg langsomt rundt der på kjøkkenet, og da hun fikk øye på den åpne spiskammersdøren, slapp hun dørkarmen og strøk håret vekk fra ansiktet og sukket dypt, og spurte, er det deg, gutten min, og da sa jeg ingen ting, kom bare ut bakom spiskammersdøren og stilte meg ved siden av bordet og sa at jeg ville overraske henne, og at hun skulle være så snill ikke å være sint, jeg mente ikke noe vondt med det, jeg gjorde det bare fordi far hadde bedt meg om å være mannen i huset mens han ikke var hjemme, og da så jeg at mor prøvde å smile, men det syntes på øynene hennes at hun fremdeles var veldig lei seg, og hun sa at hun ikke var sint, stemmen var dyp og ru, hun var ikke sint og sa tusen takk, og idet hun sa det kom hun bort til meg og omfavnet meg, men ikke slik som ellers, klemte meg mye, mye hardere, veldig hardt inntil seg, som en gang da jeg var syk, og jeg omfavnet og klemte henne også, og gjennom klærne mine og nattkjolen følte jeg hvordan hjertet hennes banket, og jeg tenkte på tulipanene, på at jeg hadde knelt på bakken og klippet av den ene tulipanen etter den andre, og jeg kjente at mor klemte meg enda hardere, og jeg klemte henne enda hardere, og nesen min var fremdeles full av tulipanlukten, den grønne, sterke gresslukten, og da kjente jeg at mor begynte å skjelve, og jeg visste at hun var på gråten, og da visste jeg at jeg også kom til å gråte, og det ville jeg ikke, men jeg kunne ikke slippe henne, bare klemme henne, og jeg ville si at hun ikke skulle være lei seg og at alt var i orden, men jeg fikk ikke frem et ord, klarte ikke engang å åpne munnen, og akkurat da ringte noen hardt på døren, klokken ringte veldig høyt og lenge, en gang, to ganger, tre ganger, og da kjente jeg at mor slapp meg, hele kroppen hennes ble liksom kald med ett, og da slapp jeg henne også og sa, vent, jeg skal gå å se hvem det er.
På vei til døren kom jeg til å tenke på at det sikkert var politiet, for den mannen hadde jo sett meg i parken og meldt meg, og nå var de her for å ta meg, for jeg hadde ødelagt statens eiendom og plukket tulipanene, og da tenkte jeg at jeg ikke burde åpne døren, men det fortsatte å ringe, veldig høyt, og de banket tilmed på døren, så jeg grep yalelåsen likevel og åpnet døren.
Det var ikke politiet, det var fars kolleger som sto utenfor døren, dem jeg hadde sett ham dra sin vei med i sin tid, jeg ble så overrasket at jeg ikke fikk frem et ord, da så den høye, gråhårede på meg og spurte om moren min var hjemme, jeg nikket og tenkte at far sikkert hadde sendt med dem en gave til bryllupsdagen, og jeg skulle akkurat til å be dem komme inn, for moren min ville sikkert bli glad for å se dem, men før jeg fikk sagt noe, spurte den gråhårede igjen om jeg ikke hadde hørt hva han sa, joda, sa jeg, hun er hjemme, hvorpå den andre, kortvokste, sa at da ville de komme inn nå, så dyttet han meg bort fra døren, begge to kom inn og stanset i forstuen, og da spurte den kortvokste hvilket rom som var mors, og jeg sa at mor var på kjøkkenet, men jeg gikk foran dem og sa at fars kolleger var her, de hadde sikkert med seg et brev, eller kanskje han hadde sendt en gave, mor drakk akkurat vann av muggen med den store hanken som vi pleide å fylle kaffekokeren med, og hånden hennes stoppet opp der og da, hun så på meg, deretter vendte hun blikket mot fars kolleger, og jeg så at hun bleknet bak muggen, og da slapp hun den, og jeg så at hun ble stram om munnen, som når hun var veldig sint, og så spurte hun fars kolleger veldig høyt om hva de hadde her å gjøre og smelte muggen ned på benken slik at resten av vannet sprutet ut, mens hun sa at de skulle gå sin vei, men da var begge kommet inn på kjøkkenet etter meg, den høye, gråhårede hilste ikke engang, bare spurte mor hvordan det hadde seg, har De ikke fortalt det til guttungen, og da rystet mor på hodet og sa at det har ikke De noe med, men den høye, gråhårede sa at det var feil, for før eller siden fikk han vite det likevel, det var best å få slikt noe overstått med det samme, for løgn avlet løgn, og da brast mor i latter og sa at ja, dere er virkelig venner av sannheten, og da sa den kortvokste til mor at hun skulle holde kjeft, og mor gjorde faktisk det, mens den gråhårede stilte seg foran meg og spurte, du, gutten min, tror du virkelig fortsatt at vi er kollegene til faren din, og da sa jeg ingen ting, men kjente at jeg ble kald i kroppen, som etter kappløp i gymtimen, når man måtte bøye seg forover, ellers fikk man ikke puste, og da smilte den gråhårede til meg og sa at bare så jeg visste det, var de ikke min fars kolleger, de kom nemlig fra sikkerhetstjenesten, faren min ble arrestert fordi han hadde deltatt i statsfiendtlig virksomhet, så jeg ville nok ikke se ham igjen på en lang stund, for faren min gravde ved Donau-kanalen, visste jeg mon hva det betydde, det betydde at han var i arbeidsleir, og skral som han var, ville han ikke holde ut lenge, og han ville aldri mer komme tilbake derfra, kanskje han ikke engang var i live mer, og idet han sa dette, grep mor muggen fra benken og deljet den i gulvet så den gikk i tusen knas, og da tidde offiseren og ble stille et øyeblikk, så sa mor at nå var det nok, de fikk ta henne også om de ville, men meg skulle de la i fred, for jeg var bare barnet, skjønner dere, la oss være i fred og si hva dere vil, hva dere er ute etter.
Da sa den kortvokste at de bare kom forbi, og når de først var her, tenkte de at de ville se seg litt om, i tilfelle de skulle finne noe interessant i herr doktorens værelse.
Da spurte mor om han hadde tillatelse til det, den høye, gråhårede offiseren smilte til mor og sa at de ikke trengte tillatelse til hver eneste lille bagatell, det gjorde vel ikke noe om de så seg litt rundt, han trodde slett ikke vi hadde noe å skjule.
Da sa mor veldig høyt at dette hadde de ikke rett til, at de skulle komme seg vekk, for hvis ikke, ville hun uten videre, slik hun gikk og sto, gå til rådhuset og innlede sittestreik, offentlig kreve at de skulle løslate mannen hennes, hvordan kunne de holde ham fanget i et halvt år uten lov og dom, uansett hva slags land dette var, hadde vi tross alt en grunnlov, vi hadde rettigheter, det trengtes alltid tillatelse til husundersøkelse, så den fikk de vise eller dra sin kos.
Da smilte den gråhårede offiseren til mor og sa at denne kampviljen kledde henne svært godt, og at mannen hennes sikkert savnet henne veldig der ved Donau-kanalen, for hun var virkelig en nydelig kvinne, synd at de aldri ville treffe hverandre mer.
Da rødmet mor, ble helt ildrød i ansiktet, jeg så at hele kroppen hennes spente seg, trodde at hun ville gå rett bort til den gråhårede offiseren og fike til ham, tror aldri jeg noen gang hadde sett henne så rasende, og da satte mor seg virkelig i bevegelse, ikke mot offiseren, hun gikk rett bort til inngangsdøren, åpnet den og sa at nå var det nok, de fikk øyeblikkelig komme seg ut av huset hennes, for hvis ikke, ville hun straks ringe til sin svigerfar, de visste godt at han hadde vært partisekretær, og til tross for at han var pensjonist, hadde han likevel nok kontakter til å kunne omplassere dem til trafikketaten på grunn av det de hadde gjort her, så til deres eget beste burde de gå, det var det mor sa, så skarpt at til og med jeg nesten trodde på det, selv om jeg visste at mor aldri i livet av egen fri vilje ville ringe til besteforeldrene mine, for etter at bestemor hadde sagt rett ut til henne at hun var en pervers jødehore, nektet mor å snakke både med henne og bestefar, men slik mor sa det nå, syntes dette overhodet ikke.
Da sa den kortvokste offiseren at jaså, hvis hun trodde gamlingen fortsatt hadde noen innflytelse, særlig nå, etter at de hadde tatt sønnen hans, tok hun skammelig feil, hun kunne være glad til for at de ikke internerte ham, men hvis moren min ville ringe og klage, så vær så god, og han gikk bort til benken, røsket ut skuffen med kniver, skjeer og gafler, men så hardt at han ble stående med skuffen i hendene, og hele innholdet fløy til alle kanter over hele kjøkkenet, offiseren slo den tomme skuffen mot benken slik at baksiden av skuffen brakk, og han sa, vær så god, nå har De noe å klage over, men dette var bare begynnelsen, javisst, bare begynnelsen, og jeg så at han gliste og visste at han straks kom til å velte bordet, men da la den gråhårede hånden på skulderen hans og sa, rolig, Gyurka, bare rolig, hold opp, vi har visst tatt feil av damen, vi trodde hun var en klok kvinne, vi trodde hun visste når og hvem hun skulle være hyggelig mot, men det virket ikke som om hun hadde vett til å gjenkjenne dem som ville henne vel, snarere som om hun ville lage bråk for enhver pris. Jaja, da fikk hun få det som hun ville. Da kastet offiseren ved navn Gyurka den ødelagte skuffen i gulvet, ved siden av alle knivene, skjeene og gaflene og sa, javel, kamerat major, la oss gjøre som De ønsker, vi går.
Offiseren ved navn Gyurka så på mor, nikket, deretter snudde han seg mot meg og sa, joda, vi går, men bare fordi han så at vi var glade i blomster, og de som var glade i blomster kunne ikke være dårlige mennesker, og da han sa det, gikk han bort til bordet, og jeg trodde han skulle til å velte agurkglasset, men han tok bare en tulipan ut av det, holdt den mot nesen, luktet på den og sa at det eneste som var synd med tulipaner, var at de ikke hadde noen lukt, ellers var de virkelig vakre blomster, deretter gikk han ut av kjøkkenet, la oss gå, kamerat major, den gråhårede sa ingen ting til dette, ga bare tegn til at han skulle gå, da begynte offiseren ved navn Gyurka å trekke utover, idet han kom bort til mor, rakte han henne tulipanen, mor tok den uten et ord, da sa offiseren ved navn Gyurka, en blomst til en blomst, deretter snudde han seg mot meg igjen, så på meg, blunket, gikk ut gjennom døren og nedover trappen.
Majoren gikk også ut, og da ville mor smelle døren igjen etter ham, men majoren trådte plutselig over terskelen og satte foten på den, slik at mor ikke kunne lukke den, og sa stille og rolig at dette kommer De til å angre på, frue, for når vi kommer tilbake, river vi opp gulvplankene og skraper kittet ut av vinduskarmene, vi kikker inn under badekaret og inn i gassledningene, vi plukker hele huset fra hverandre, og De kan være sikker på at vi kommer til å finne det vi leter etter, det kan De være sikker på, han tidde, snudde og gikk også nedover.
Da smelte mor døren igjen, før det hørte jeg majoren si på gjensyn, mor snudde seg, lente ryggen mot den lukkede døren, der sto hun med den røde tulipanen i hånden mens hun så på de knuste bitene av muggen, på knivene og skjeene og gaflene som var slengt utover, på den ødelagte skuffen, munnen hennes fortrakk seg, så strammet hun den langsomt, knep leppene sammen, så på meg og sa veldig lavt at jeg skulle hente kost og feiebrett, samle opp bitene av muggen, og da så jeg på tulipanene der i agurkglasset på bordet, og jeg ville spørre mor om det offiserene hadde sagt om far ikke var sant, vel, han ville komme hjem, og jeg snudde meg mot mor og så at hun akkurat luktet på den ene tulipanen, og øynene var så blanke at jeg visste hun knapt kunne holde tårene tilbake, så jeg lot like godt være å spørre om noe.
Omsett av Kari Kemény