Source: Cappelens Bokklubb

Gullgraving, kornåkerkrig og radioaktive fotballer. Glem det du trodde du visste om kommunistregimets grå monotoni.

Av Tollef Mjaugedal

Djata er ti år. En tidlig høstmorgen kommer to kollegaer i en kassebil og henter faren hans. Han må reise bort en ukes tid, til et forskningssenter ved havet, det er visst et hasteoppdrag. Siden mottar moren et kort brev om at hjemreisen må utsettes. Men faren kommer ikke hjem til jul, og heller ikke til Djatas bursdag. Når kollegaene en dag dukker opp igjen er de slett ikke så hyggelige, og morens ansikt blir forvridd og merkelig. Gradvis må Djata ta innover seg tragedien som ligger bak alle hemmeligheter og løgner omkring han.
Dette er rammen for György Dragománs roman Den hvite kongen – som på ingen måte er noen sart tåreperse. Djata er nemlig en skikkelig ramp, og boken er en eksplosiv oppvekstskildring. Rå, ufiltrerte fortellinger om livet i en totalitær kommunistisk stat gjenfortelles her fra innsiden av en 11-årings hode. Hver fortelling kunne godt vært en enkeltstående, formfullendt novelle, samtidig som forfatteren binder det hele sammen på mesterlig vis. Dragomán har en sjelden evne til å gjenskape barnets språk, og kaster deg hodestups ut i en verden du kanskje hadde glemt.

Brann i kornåkeren
Djata og kameratene gjør som gutter ofte gjør. De lager hjemmelagde bomber, drar på gulljakt i en nedlagt gruve, kravler gjennom en ventilasjonssjakt til kinoens rom for sensurerte filmer, og setter fyr på kornåkeren under en krig mot nabogjengen. Samtidig er Djatas savn etter faren en sår undertråd, og boken har presise og vare skildringer av forholdet mellom mor og sønn.
Felles for alle disse fortellingene er et element av risiko. Her fins lite beskyttelse, de voksne er fjerne, og ofte onde og sadistiske. Det står mye på spill, og leken er brutal, enten det er moren som skal bestikke en statsansatt for å løslate faren, eller det er Djata som skal bestikke Store Pródi for å unngå å bli banket opp – nok en gang. I en hjerteskjærende scene lurer noen byggearbeidere Djata til å tro at faren skal komme. Men den som kommer er bare fangearbeideren Pigghakke, som har fått vansiret ansiktet sitt av kopper. Alle ler da Djata løper vekk.

Klaustrofobi og frihet
Slik gis vi innblikk i en paradoksal verden. På den ene siden et klaustrofobisk samfunn, der alle er potensielle angivere, og materiell knapphet skaper hensynsløs grådighet, i skarp kontrast til plakatkommunismens stivbeinte idealer. På den andre siden er dette en svært fri oppvekst, med mange hemmelige rom, sterke farger, og store overraskelser. Ansiktet til den kopparrede Pigghakke minner Djata om gul smeltende voks, og han er en skremmende figur – til det viser seg at han holder en hel fuglesymfoni skjult, og kan gi Djata dyrebar informasjon om faren.

Usentimental
Boka er skrevet med sans for skarpe observasjoner, i en usentimental realisme, som ofte slår magiske gnister. Djata gjenforteller eventyr fra sin hverdag med ustoppelige, drivende setninger, som tar nakkegrep på leseren. Mellom to punktum kan stemningen gå fra nervøs utrygghet til kaotisk beruselse, når guttene skjenkes fulle av en tragikomisk korporal med håndrevet platespiller.
Dette er en bok som er umulig å legge fra seg, med en stemme du husker – og garantert vil få høre mer til i årene som kommer.