Jonny Halberg reviews Den hvite kongen in Dagbladet.
“Samtidig er romanen full absurde situasjoner, som tilfører den groteske tilstanden en humor vi kjenner igjen fra østeuropeisk litteratur. En må ha blitt kvernet gjennom et rigid kommunistisk system på det mest fastlåste for å kunne klekke ut situasjonene Dragonmán maner fram. I et kapittel tvinges Dsjata og en klassekamerat til å stille opp som keepere mot byens militære lag. Av gymlæreren får de vite at de absolutt ikke må vinne, siden skolen vil bli utsatt for trakassering fra de militære om det skjer. I mellomtida har et velkjent atomanlegg i Ukraina blitt utsatt for en ulykke. På spilledagen blir det, når nyhetene om ulykken når byen, klart at Dsjata står overfor et nytt dilemma. Ikke bare skal han tape, men han kan heller ikke komme i kontakt med ballen eller gresset, som har blitt strålefarlig.
Sansen for å bruke østblokkens snudde logikk gir grelle og høykomiske glimt inn i en verden hvor trygghet, barmhjertighet og samfølelse har blitt fortrengt av desperasjon, fiendtlighet og fordommer. I Dsjatas tilfelle har han altså moren, og et par kamerater, og til slutt en voksen medsammensvoren i den grimt kopparrede brakkearbeideren Pigghakke, som bokstavelig talt bruker sin magi på gutten.”
Odd W. Surén reviews Den hvite kongen in Dag og Tid
“Lesaren får dessutan høve til å le av slikt Dsjata berre registrerer, men som han vantar røynsle og kunnskap til å sjå i ein ironisk kontekst. Gutungen er dønn alvorleg når han helsar bestefaren med orda: «Jeg kysser Deres hånd, kamerat sekretær!» Dragomán skildrar det totalitære regimet frå innsida, på måtar som minner om mareritt-tekstar av Kafka og lidingane i Gulag hjå Solzjenitsyn. Boka er eit meisterverk, og sluttscenene skal eg hugsa til kamerat Alzheimer legg sitt nådige slør over makt og minne.”
Anne Cathrine Straume reviewed Den hvite kongen for NRK.no
“Den hvite kongen” er en bok som gjør sterkt inntrykk, nettopp fordi det er en guttunge som så tilforlatelig skildrer dette skrekkregimet. Det er uhyggelig å lese vitnesbyrd fra et system som kneblet og knuget et helt folk, og å få beskrivelser fra en virkelighet som tross alt ikke er så fjernt verken i geografi eller tid fra vårt eget demokratiske Norge. Miljøet boken skildrer er uutholdelig tragisk. Men om håpløsheten og maktesløsheten ligger under hele tiden, er likevel fortellingen blitt underholdnende og humoristisk.
Gullgraving, kornåkerkrig og radioaktive fotballer. Glem det du trodde du visste om kommunistregimets grå monotoni.
Av Tollef Mjaugedal
Djata er ti år. En tidlig høstmorgen kommer to kollegaer i en kassebil og henter faren hans. Han må reise bort en ukes tid, til et forskningssenter ved havet, det er visst et hasteoppdrag. Siden mottar moren et kort brev om at hjemreisen må utsettes. Men faren kommer ikke hjem til jul, og heller ikke til Djatas bursdag. Når kollegaene en dag dukker opp igjen er de slett ikke så hyggelige, og morens ansikt blir forvridd og merkelig. Gradvis må Djata ta innover seg tragedien som ligger bak alle hemmeligheter og løgner omkring han.
Dette er rammen for György Dragománs roman Den hvite kongen – som på ingen måte er noen sart tåreperse. Djata er nemlig en skikkelig ramp, og boken er en eksplosiv oppvekstskildring. Rå, ufiltrerte fortellinger om livet i en totalitær kommunistisk stat gjenfortelles her fra innsiden av en 11-årings hode. Hver fortelling kunne godt vært en enkeltstående, formfullendt novelle, samtidig som forfatteren binder det hele sammen på mesterlig vis. Dragomán har en sjelden evne til å gjenskape barnets språk, og kaster deg hodestups ut i en verden du kanskje hadde glemt. Read the rest of this entry »
